Snefjordprinsessas kunst til Tana

En spennende kunstner fra Muosát, Måsøy i vest Finnmark har funnet sin identitet i voksen alder, det kommer tydelig fram i hennes bilder.

Linda May Kallesten:
Om hennes kunst

Alice i Lewis Carrolls Through the Looking Glass befinner seg plutselig i det speilvendte. Når hun kaster et blikk på den virkelige verden på andre siden av speilet, virker den kjedelig og lite tiltrekkende. Speiluniverset er rotete, men inntrykkene der er mye mer intense og levende. Perspektivet er i konstant bevegelse. Døde gjenstander er høyst levende og opptrer på merkverdige måter. Alice i sin naivitet setter aldri spørsmålstegn ved det absurde som er rundt henne.

Å se verkene til Hanne Grete Nilsen Einarsen er som å falle inn i et slikt speil. Det naive og det absurde leker sammen med alvoret i et særpreget perspektiv, motivene lar seg ikke alltid fange innenfor rammene, det abstrakte og det figurative danser lekende lett om hverandre.

Hanne Grete lar seg ikke begrense av rammer. Et verk som består av mindre kvadratiske enheter suppleres gjerne med en sky eller en fiskebolle på en pidestall. Maleriets flate sprenges av det tre-dimensjonelle innslaget. Detaljene er lekende og humoristiske, nesten absurde.

Hun arbeider i serier hvor de enkelte verkene henger sammen som biter i et puslespill. Det som ved første øyekast binder seriene sammen er teknikk og tema, men ved nærmere øyesyn ser man at de enkelte delene er nettopp det: deler. I noen tilfeller pusles delene bokstavelig talt sammen, lerret for lerret, til de danner verket. I andre serier kan bildene oppleves som selvstendige enheter, men disse får sin fulle mening først når de oppleves som deler av den helheten de er skapt til.

Arbeidene hennes viser et mangfold hva teknikk angår. Hver serie har sin teknikk og spenner over et vidt spekter: olje på lerret, pastellkritt, grafikk. Hun kombinerer også ulike teknikker. Et slikt eksempel er en serie som laget gjennom en kombinasjon av dybdetrykk (metalltrykk) og tresnitt som hun til slutt har malt over. Hun skaper også om trykkplatene sine til nye kunstverk, gjennom å montere dem på rammer og på stativer.

Seriene skiller seg fra hverandre, men det er likevel en del fellestrekk som kan finnes på tvers av dem. Formspråket bygges ofte rundt geometriske elementer, det er et anstrøk av naivitet i utformingen av motivene og perspektivet er skjevt, nesten bevegelig. Verkene synes å være strukturerte rundt motsetningsprinsippet. Det dype alvoret som kan anes i fortellingen bak en av seriene står i sterk kontrast til det myke, pastellkrittet hun har valgt å uttrykke seg gjennom. Lek og humor opptrer sammen med alvor og dybde. Det såre med styrke. Glede med sorg. Slike kontraster fremstår i spenningen mellom tema og teknikk, men også innenfor motivene.

Når hun lengter, skaper hun hus. Hanne Grete har mange hus i mange typer landskap, noen muntre, andre triste. Alle skjeve. Alle slik man skulle forvente å finne hus og landskap, på Alices side av speilet.